Fler legender fra hellas lærer det unyttige i det å utmanøvrere en ubarmhjertig skjebne som har blitt forutbestemt eller spådd. Dette er en viktig form for ironi i tragedien kong Ødipus, i Duque de Rivas’ skuespill som ble laget til operaen La Forza Del Destino(som betyr Sjebnens Kraft) av  Giuseppe Verdi, i  Broen San Luis Rey sv Thornton Wilders, og i Macbeths utnyttelse av kunnskapen om sin skjebne som til tross for alle hans positive handlinger ikke hindret hans forferdelig skjebne.

Ofte er det en drøm som spår forferdelige ting i den norrønne saglitteraturen. Her fryktet personene en forferdelig sjebne hvis de fikk slike drømmer. Det som ble spådd til å skje, skjedde trodde de. Skjebnen til de gamle nordmenn er mer fatalistisk.. Når skjebnen først er gitt kan man møte den med hevet hode ved å følge sagaens etiske ideal som er: døden er endelig, men ettermælet lever evig.

Fellestemaet i disse verkene er en hovedperson som ikke kan unnslippe sin skjebne om den er blitt forseglet, uansett hvor hardt de forsøker. Skjebne er også en viktig poeng i handlingsgangen i TV-serien Lost.

Et annet kjent eksempel I Thomas Hardys roman som heter Tess av D’urbervillene. I den romanen er Tess spådd en ynkelig død som hun også blir konfrontert med på slutten av boken. I bøkene til Hermann Hesse er også skjebne et tema. Spessielt i bøkene Siddharta fra 1922 og Glassperlespillet fra 1943. Et felles tema i disse verkene er at hovedkarakteren ikke kan slippe unna sin skjebne uansett hvor hardt de prøver. I tv-serien Lost er skjebne ett viktig poeng.